Ej medfött! foto Linda Yuen
Hva er ”frisk”? Er det genetisk frisk? Klinisk frisk? Er det hunden, eieren, veterinæren eller forskeren som bestemmer om hunden er frisk? Dette er viktige spørsmål som ikke har fasitsvar. Men vi kan drøfte og jeg velger å besvare fakta med filosofi.
Det som er litt interessant med denne diskusjonen, er at jeg tilsynelatende normalt står på den andre siden. Jeg mener at man i avlen må søke kunnskap, støtte de som gjør fremskritt innenfor naturvitenskapen og lære seg å kjenne og forstå de linjene man har med å gjøre, positive og negative komponenter, både hva angår mentalitet, helse og anatomi/eksteriør.
Om det framstår som at jeg en motstander av vitenskap og kunnskap i avlen, så stemmer det altså ikke. Jeg er faktisk ikke motstander av å uteslutte en farge, blue merle eller ennen, ut av avlen av etiske hensyn. Men – på ett punkt er man kanskje ikke helt enige lengre og det er klart at vi skal prate sammen om det. Jeg stemmer JA til kunnskap. Men så skal man ta stilling til hva man ønsker å gjøre med denne kunnskapen.
Dagens rasehundavl er verken naturlig eller nødvendig. Den er et produkt av industriverdenens fritid og overflod. Den eksisterer ikke for sin egen eller økosystemets skyld, men for vår, fordi vi vil. Dessverre er det mange som mener at de på grunnlag av dette ikke behøver å ta hensyn til dyrenes velferd, men de fleste av oss mener at vi må ta på oss et visst etisk ansvar. Vi har med levende individer å gjøre. Men hvor går grensen for hvor mye vi skal ta hensyn til?
Aller helst skulle man sagt: Det går ingen grense. Vårt ansvar er totalt. Vi må ta hensyn til alt. Det hadde vært fantastisk om det lot seg gjøre, men faktum er at vi kan ikke skape den perfekte genetisk friske hunden. Og om vi kunne det, burde vi da heller ikke benytte den kunnskapen til å hjelpe vår egen art til bedre helse?
Igjen, frisk – hva er det? La oss da se på vår egen art – vi avler hensynsløst på alle mulige defekter og sykdommer, for ikke å snakke om ussel mentalitet. Nå har jeg personlig riktignok vært veldig heldig med min helse, men jeg er litt nærsynt. Kanskje hadde det ført til at jeg ikke ville overleve i villmarken, men i hverdagen har jeg ingen handicap. Jeg klarer meg uten noen form for korreksjon (jeg har briller, men bruker dem sjelden) og jeg lider ikke. Det er ytterst sjelden at jeg reflekterer over min nærsynthet og jeg anser meg selv som frisk, selv om en optometrist nok vil si at jeg har et lite synsproblem. Har jeg da et problem eller har jeg det ikke?
Jeg anerkjenner det arbeidet som har vært lagt ned i blue merle-forskningen. Jeg anerkjenner at heterozygote merles KAN fødes med nedsatt hørsel på ett eller begge ører. Men så mener jeg at det ikke er et godt nok grunnlag til å ekskludere blue merle fra avlen. Merlen har vi hatt i avlen i mange, mange år. Hvor mange oppdrettere, eiere og veterinærer har i den tiden flagget problemet blått=redusert hørsel? Jeg anerkjenner muligheten for at flere av de blå kan ha hatt eller har redusert hørsel. Men ikke i et slikt omfang eller i en slik grad at noen har lidd av det – verken hunder eller eiere. Man kan gjerne si at selv med et lite hørselsproblem ville en hund ikke overlevd uten mennesket og at den derfor ikke burde avles på. Men faktum er vel at den aldri vil befinne seg i den siuasjonen. Den er avlet for og i det mennesklige samfunn. Ethvert handicap må bedømmes utifra det miljø en art lever i og i hvilken grad det er til hinder for normal funksjonalitet.
Fortsetter...
Linda Yuen
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar