onsdag 23 november 2011

BLÅ BRISAD 1)

MED FÖRLOV SAGT...

… är det hövligare att be om ursäkt för sin egen dåliga skrivkonst än att fundera över andras läsförmåga.
I vilken annan värld lägger man ut en genomgång av aktuella forskningsartiklar och ett yttrande från en myndighet och får svaret DET KÄNNS som att man aktivt gräver fram fel?
Basseten sticker fram sitt jordiga nylle och ber att få påminna om hur spåret gick.


Alldeles nyss tog SKK:s Avelskommitté beslut om att avel på merle/merle är oacceptabel. Alldeles nyss kom det där yttrandet från JV. Alldeles nyss diskuterades inom ett par andra svenska rasklubbar avel på merle överhuvudtaget. Nu - precis nu - pågår diskussioner på minst en uppmärksammad amerikansk hundblogg om kennlar som inte skäms för att presentera vita dubbelmerle hundar till avel. Nu – idag - hittar ni både nätsidorna om lethal whites och mera seriösa diskussioner om konsekvenserna av merle i andra länder.
Allt det här pågår faktiskt vare sig man vill höra talas om det eller inte. Merle är på tapeten igen och om ni inte vill lyssna på rimliga forskningsrapporter, så kommer ni att få lyssna på folk som bara har hört Malcolm Willis.
Har ni otur så sitter de på länsstyrelserna. Aldrig tänkt så långt?

Så vad ska Linda Yuen göra den dan då telefonen ringer? Det är en gråtfärdig uppfödarkollega i Tyskland som berättar att någon instans har drämt till med merleförbud. Det är en journalist från vår förnämliga kvällspress som inte har något fräscht mord att skriva om och tänker sig en snygg rubrik där det står DÖDLIGT VITT över fotot av en valp utan ögon: tjugo år gammalt och föreställande en aussie, men det skiter väl journalisten i. Eller det är Konsumentombudsmannen, som säger att en köpare reklamerar en valp med nedsatt hörsel – jo, det har redan hänt, om än i en annan ras.
Vad ska du svara, Linda? Räcker det med att tala om hur det känns? Eller kan det vara bra med lite balanserade siffror att komma med?


Bodil Carlsson

7 kommentarer:

  1. Hei Bodil, jeg ser du nevner mitt navn i dine siste innlegg og jeg skal svare ordentlig på søndag eller mandag. Jeg rekker ikke tidligere.

    SvaraRadera
  2. HEJ!

    Tyvärr kan jag känna ibland är hundvärlden just precis så här som du beskrivit i fallet med hur man ser på blue merle, det är liksom lite "hafsigt". Vi hade ju ett litet snack tidigare om detta och det är kanske lite där felet ligger som jag försökte förklara. Hundvärlden är en oerhört "bred" värld ska du hålla dig uppdaterad på alla fronter få du baske mig jobba treskift:-) Det är mycket som händer inom forskarvärlden på hund gällande allt från DNA testning, nedärvning av sjukdomar,till mentalitet och inlärning hos hunddjur osv.
    Det du nu gjort som jag ser det är en "översyn" av vad vi idag vet om blue merle, vad de "styrande" ev. kan ställa till med om de ska ta nya beslut om användandet av merle och att de besluten kan fattas grundlagda på vetenskapliga undersökningar som inte är av "högsta" kvalité om jag nu har förstått rätt.
    Jag tycker det är underbart att någon med kunskap och engagemang ger oss andra som inte orkar eller lägger vårt engagemang på annat håll möjligheten att på ett "ganska" enkelt sätt lära oss mer om merle. Tack för det! Att detta skulle vara att leta fel, förstår jag överhuvudtaget inte!

    Tjingeling Bettan

    SvaraRadera
  3. Linda, välkommen med inlägg! Jag skulle gärna lagt din kommentar tidigare som ett gästskribentinlägg, inte bara för att det var långt utan (mest) för att det förtjänade en separat plats. Om du skriver utförligare nästa gång, kan vi då ta det som ett gästskribentinlägg? Du kan skicka som kommentar, så får jag be min partner Johan att transformera det till inlägg.
    Ja, självklart nämner jag ditt namn. Vi följer samma regler här som i tidningar/tidskrifter. Den som skriver i eget namn blir bemött under det namnet. Det är en respektfråga.

    SvaraRadera
  4. I hundvärlden (inte bara där) ägnar vi oss gärna åt sådant som är lätt att mäta/se. Hit hör delar av exteriören. Färg, teckning, huvudets, ögonens, öronens utformning etc. Tyvärr ofta på bekostnad av mer allvarliga problem.
    Personligen är jag mer bekymrad av vad JV tycker om colliens stora rädslor än BM. Jag vet att man håller ögonen på detta.
    Hinner tyvärr inte skriva mer nu. Ha en trevlig helg!

    SvaraRadera
  5. Lolo, jag tycker ungefär detsamma. Har tänkt ofta - medan jag hållit på med merleserien - att hundvärlden extrema fokus på exteriör (inte anatomi! den vet vi sorgligt ofta för lite om, medan vi hänger upp mycket uppmärksamhet på utseendedetaljer som vi döper om med alldeles egna ord, som t ex när nacke, rygg och länd, i andra sammanhang kallad ryggrad och inte helt betydelselös för rörlighet, plötsligt blir "top line")- jo, alltså, att fokuseringen på yttre detaljer nu plötsligt serveras i retur med eftertryck - ungefär som någon som bakat den mest marsipanrosade tårta och får den i ansiktet. Vi har inte tittat på funktion - och det gör inte heller kritikerna.
    Mer om detta följer, om tid räcker till, men jag tänkte vänta på Linda Y.

    SvaraRadera
  6. Hva er ”frisk”? Er det genetisk frisk? Klinisk frisk? Er det hunden, eieren, veterinæren eller forskeren som bestemmer om hunden er frisk? Dette er viktige spørsmål som ikke har fasitsvar. Men vi kan drøfte og jeg velger å besvare fakta med filosofi.

    Det som er litt interessant med denne diskusjonen, er at jeg tilsynelatende normalt står på den andre siden. Jeg mener at man i avlen må søke kunnskap, støtte de som gjør fremskritt innenfor naturvitenskapen og lære seg å kjenne og forstå de linjene man har med å gjøre, positive og negative komponenter, både hva angår mentalitet, helse og anatomi/eksteriør.

    Om det framstår som at jeg en motstander av vitenskap og kunnskap i avlen, så stemmer det altså ikke. Jeg er faktisk ikke motstander av å uteslutte en farge, blue merle eller ennen, ut av avlen av etiske hensyn. Men – på ett punkt er man kanskje ikke helt enige lengre og det er klart at vi skal prate sammen om det. Jeg stemmer JA til kunnskap. Men så skal man ta stilling til hva man ønsker å gjøre med denne kunnskapen.

    Dagens rasehundavl er verken naturlig eller nødvendig. Den er et produkt av industriverdenens fritid og overflod. Den eksisterer ikke for sin egen eller økosystemets skyld, men for vår, fordi vi vil. Dessverre er det mange som mener at de på grunnlag av dette ikke behøver å ta hensyn til dyrenes velferd, men de fleste av oss mener at vi må ta på oss et visst etisk ansvar. Vi har med levende individer å gjøre. Men hvor går grensen for hvor mye vi skal ta hensyn til?

    Aller helst skulle man sagt: Det går ingen grense. Vårt ansvar er totalt. Vi må ta hensyn til alt. Det hadde vært fantastisk om det lot seg gjøre, men faktum er at vi kan ikke skape den perfekte genetisk friske hunden. Og om vi kunne det, burde vi da heller ikke benytte den kunnskapen til å hjelpe vår egen art til bedre helse?

    Igjen, frisk – hva er det? La oss da se på vår egen art – vi avler hensynsløst på alle mulige defekter og sykdommer, for ikke å snakke om ussel mentalitet. Nå har jeg personlig riktignok vært veldig heldig med min helse, men jeg er litt nærsynt. Kanskje hadde det ført til at jeg ikke ville overleve i villmarken, men i hverdagen har jeg ingen handicap. Jeg klarer meg uten noen form for korreksjon (jeg har briller, men bruker dem sjelden) og jeg lider ikke. Det er ytterst sjelden at jeg reflekterer over min nærsynthet og jeg anser meg selv som frisk, selv om en optometrist nok vil si at jeg har et lite synsproblem. Har jeg da et problem eller har jeg det ikke?

    Jeg anerkjenner det arbeidet som har vært lagt ned i blue merle-forskningen. Jeg anerkjenner at heterozygote merles KAN fødes med nedsatt hørsel på ett eller begge ører. Men så mener jeg at det ikke er et godt nok grunnlag til å ekskludere blue merle fra avlen. Merlen har vi hatt i avlen i mange, mange år. Hvor mange oppdrettere, eiere og veterinærer har i den tiden flagget problemet blått=redusert hørsel? Jeg anerkjenner muligheten for at flere av de blå kan ha hatt eller har redusert hørsel. Men ikke i et slikt omfang eller i en slik grad at noen har lidd av det – verken hunder eller eiere. Man kan gjerne si at selv med et lite hørselsproblem ville en hund ikke overlevd uten mennesket og at den derfor ikke burde avles på. Men faktum er vel at den aldri vil befinne seg i den siuasjonen. Den er avlet for og i det mennesklige samfunn. Ethvert handicap må bedømmes utifra det miljø en art lever i og i hvilken grad det er til hinder for normal funksjonalitet.

    Fortsetter...

    SvaraRadera
  7. Som med det som ble sagt om dachsen i et annet innlegg: ” Om kondrodysplastiska stövare – taxar - överlag har fungerat som jakthundar med korta ben men normallånga liv i ett antal århundraden och fortfarande glatt går i gryt och driver rådjur, så finns det väl all anledning att misstänka att just den defektgenen är förenlig med rimlig allmänhälsa.”

    Jeg bytter ut noen ord: ” Om merlehunder överlag har fungerat som vallare/brukshunder/familiehunder med noe reduserte sanser men normallånga liv i ett antal århundraden och fortfarande glatt fungerer i samfunnet, i hjemmet og på apellbanen, så finns det väl all anledning att misstänka att just den defektgenen är förenlig med rimlig allmänhälsa.”

    Søken etter kunnskap ER ikke det samme som søken etter feil. Det er søken etter fakta. Jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke tenkte at min kommentar kunne såre i den grad den tydeligvis gjorde. Men når de fleste fakta blir presentert med pessimisme i stedet for å se etter mulighetene, så får man som potensiell oppdretter (og sikkert som eksisterende oppdretter også) som ønsker å gjøre noe positivt for rasen, følelsen av at man ikke har noe å kjempe for. For om man leter lenge nok, så finner man tilsvarende problemer overalt. Og da betyr det at vi faktisk ikke har noe å avle på. Kan vi ikke bli dyktigere på å se på fakta på en måte som gir oss muligheter i tillegg til begrensniger? Hvis det går i de fleste andre vitenskapsområder, så må det da vel også gå an innenfor collieavlen?

    Det som er imidlertid er bra med den type forskning som har vært presentert i forbindelse med den ”blå diskusjonen” er at man som eier, oppdretter og veterinær kan være oppmerksom på mulige problemer. Men:

    Et problem er bare et problem når det ER et problem. Inntil da er det kun et potensielt problem. Men skal man uteslutte alt som er et potensielt problem fra avlen, DA har man et problem!

    SvaraRadera