onsdag 30 november 2011

TILL MINNET AV EN HUND


Titta på den här hunden! Det var min hund. Hon var fantastiskt vacker - vig, snabb och stark. När hon satte fart uppför en slänt var det som att se vatten rinna uppför. Om hon såg eller hörde sämre än någon av mina andra hundar, var det ingenting jag någonsin märkte. Däremot var hon från tvåårsåldern så fruktansvärt skotträdd att hon säkert hellre skulle ha varit döv, om hon hade fått välja; det fanns perioder varje år då vi också skulle ha tackat ja till totalförlust av hörseln på den hunden. Det är svårt att se en sådan plåga och inte kunna hjälpa.


Ja, merle är bevisligen en defektdrabbad gen med gammalt ursprung och en liten men påvisbar risk för påverkan på syn och hörsel även i enkel upplaga. Sorry, men det går inte att argumentera sig runt den saken. Ja, den som väljer merle bara för att det är snyggt att hunden är blå väljer av estetiska skäl en enda gen och den genen är defekt: det går inte att argumentera bort det heller.
Däremot väljer den som selekterar en bra, duglig, långlivad hund som också råkar vara blå en lång rad andra gener på köpet. De generna kan utan vidare räcka till för att skapa en välfungerande hund och fylla en plats i aveln!
Det har de ju faktiskt gjort långt innan dekoraveln blev på modet. Det är därför genen har överlevt. Det som fungerade under hårda villkor förr fungerar förmodligen också idag. Svårare än så är det inte att argumentera för rätten att fortsätta avel på heterozygot blå merle.

Förslaget till ny djurskyddslag verkar riktigt bra. Avsnittet om exteriör extremavel på hund och vad som kan begäras av utställningsdomare hoppas jag att alla läser. Obligatorisk utbildning för uppfödare och obligatorisk information till valpköpare - äntligen! En ny, egen paragraf specificerar att ordet ”lidande” betyder både fysisk och psykisk smärta; med psykiskt lidande, säger lagförslaget, menas ångest och oro.
Hundarna av den ras jag tycker om har plågats av utbredd skotträdsla alldeles tillräckligt länge och om de nu till sist får lagen på sin sida, så är jag glad!

Med detta slutar serien om blue merle. Inga fler inlägg eller kommentarer.

Bodil Carlsson

måndag 28 november 2011

GÄSTSKRIBENTINLÄGG: BLÅ BRISAD 2) forts

Som med det som ble sagt om dachsen i et annet innlegg: ” Om kondrodysplastiska stövare – taxar - överlag har fungerat som jakthundar med korta ben men normallånga liv i ett antal århundraden och fortfarande glatt går i gryt och driver rådjur, så finns det väl all anledning att misstänka att just den defektgenen är förenlig med rimlig allmänhälsa.”

Jeg bytter ut noen ord: ” Om merlehunder överlag har fungerat som vallare/brukshunder/familiehunder med noe reduserte sanser men normallånga liv i ett antal århundraden och fortfarande glatt fungerer i samfunnet, i hjemmet og på apellbanen, så finns det väl all anledning att misstänka att just den defektgenen är förenlig med rimlig allmänhälsa.”

Søken etter kunnskap ER ikke det samme som søken etter feil. Det er søken etter fakta. Jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke tenkte at min kommentar kunne såre i den grad den tydeligvis gjorde. Men når de fleste fakta blir presentert med pessimisme i stedet for å se etter mulighetene, så får man som potensiell oppdretter (og sikkert som eksisterende oppdretter også) som ønsker å gjøre noe positivt for rasen, følelsen av at man ikke har noe å kjempe for. For om man leter lenge nok, så finner man tilsvarende problemer overalt. Og da betyr det at vi faktisk ikke har noe å avle på. Kan vi ikke bli dyktigere på å se på fakta på en måte som gir oss muligheter i tillegg til begrensniger? Hvis det går i de fleste andre vitenskapsområder, så må det da vel også gå an innenfor collieavlen?

Det som er imidlertid er bra med den type forskning som har vært presentert i forbindelse med den ”blå diskusjonen” er at man som eier, oppdretter og veterinær kan være oppmerksom på mulige problemer. Men:

Et problem er bare et problem når det ER et problem. Inntil da er det kun et potensielt problem. Men skal man uteslutte alt som er et potensielt problem fra avlen, DA har man et problem!
27 november 2011 21:17

Linda Yuen

GÄSTSKRIBENTINLÄGG: BLÅ BRISAD 2)



Ej medfött! foto Linda Yuen


Hva er ”frisk”? Er det genetisk frisk? Klinisk frisk? Er det hunden, eieren, veterinæren eller forskeren som bestemmer om hunden er frisk? Dette er viktige spørsmål som ikke har fasitsvar. Men vi kan drøfte og jeg velger å besvare fakta med filosofi.

Det som er litt interessant med denne diskusjonen, er at jeg tilsynelatende normalt står på den andre siden. Jeg mener at man i avlen må søke kunnskap, støtte de som gjør fremskritt innenfor naturvitenskapen og lære seg å kjenne og forstå de linjene man har med å gjøre, positive og negative komponenter, både hva angår mentalitet, helse og anatomi/eksteriør.

Om det framstår som at jeg en motstander av vitenskap og kunnskap i avlen, så stemmer det altså ikke. Jeg er faktisk ikke motstander av å uteslutte en farge, blue merle eller ennen, ut av avlen av etiske hensyn. Men – på ett punkt er man kanskje ikke helt enige lengre og det er klart at vi skal prate sammen om det. Jeg stemmer JA til kunnskap. Men så skal man ta stilling til hva man ønsker å gjøre med denne kunnskapen.

Dagens rasehundavl er verken naturlig eller nødvendig. Den er et produkt av industriverdenens fritid og overflod. Den eksisterer ikke for sin egen eller økosystemets skyld, men for vår, fordi vi vil. Dessverre er det mange som mener at de på grunnlag av dette ikke behøver å ta hensyn til dyrenes velferd, men de fleste av oss mener at vi må ta på oss et visst etisk ansvar. Vi har med levende individer å gjøre. Men hvor går grensen for hvor mye vi skal ta hensyn til?

Aller helst skulle man sagt: Det går ingen grense. Vårt ansvar er totalt. Vi må ta hensyn til alt. Det hadde vært fantastisk om det lot seg gjøre, men faktum er at vi kan ikke skape den perfekte genetisk friske hunden. Og om vi kunne det, burde vi da heller ikke benytte den kunnskapen til å hjelpe vår egen art til bedre helse?

Igjen, frisk – hva er det? La oss da se på vår egen art – vi avler hensynsløst på alle mulige defekter og sykdommer, for ikke å snakke om ussel mentalitet. Nå har jeg personlig riktignok vært veldig heldig med min helse, men jeg er litt nærsynt. Kanskje hadde det ført til at jeg ikke ville overleve i villmarken, men i hverdagen har jeg ingen handicap. Jeg klarer meg uten noen form for korreksjon (jeg har briller, men bruker dem sjelden) og jeg lider ikke. Det er ytterst sjelden at jeg reflekterer over min nærsynthet og jeg anser meg selv som frisk, selv om en optometrist nok vil si at jeg har et lite synsproblem. Har jeg da et problem eller har jeg det ikke?

Jeg anerkjenner det arbeidet som har vært lagt ned i blue merle-forskningen. Jeg anerkjenner at heterozygote merles KAN fødes med nedsatt hørsel på ett eller begge ører. Men så mener jeg at det ikke er et godt nok grunnlag til å ekskludere blue merle fra avlen. Merlen har vi hatt i avlen i mange, mange år. Hvor mange oppdrettere, eiere og veterinærer har i den tiden flagget problemet blått=redusert hørsel? Jeg anerkjenner muligheten for at flere av de blå kan ha hatt eller har redusert hørsel. Men ikke i et slikt omfang eller i en slik grad at noen har lidd av det – verken hunder eller eiere. Man kan gjerne si at selv med et lite hørselsproblem ville en hund ikke overlevd uten mennesket og at den derfor ikke burde avles på. Men faktum er vel at den aldri vil befinne seg i den siuasjonen. Den er avlet for og i det mennesklige samfunn. Ethvert handicap må bedømmes utifra det miljø en art lever i og i hvilken grad det er til hinder for normal funksjonalitet.

Fortsetter...


Linda Yuen

söndag 27 november 2011

SAMMA MÖNSTER, MOTSATT FÄRG



Ni som är duktiga på att sticka vet säkert vad det heter när en vante har ett mönster i en färg på botten i en annan färg. Vit snöflinga på svart botten, till exempel. Och så vränger man vanten ut och in och hey presto! Samma mönster, men färgerna har bytt plats. Svart flinga på vit botten!

Jag tänkte på det där förut medan jag plockade upp grenar. I morse strödde vinden småkvistar över gårdsplan; nu rycker den tag så att stora grenar bryts av och seglar iväg och det känns osäkert att gå på byvägen. Regnet kommer horisontellt och man hör inte bilhjulen bakom sig. Det goda med det hela är att det inte finns så mycket krattning kvar att bekymra sig om. Inte för att vi är trädgårdspedanter, precis – om grannarna vill bränna av fossila bränsletillgångar på att imitera det fårsnaggade gräset runt gamla engelska herresäten, så får de. Här betar shettisarna det värsta. Löven krattas för att hästarna inte ska halka omkull på dem nu när allt är vått och halt och de har bråttom in i mörkret.
Har ni förresten tänkt på vad de där berömda colliesarna egentligen sysslade med när drottning Viktoria fick syn på dem på Balmoral och bestämde sig för att förädla dem till finhundar?
Gissningsvis höll de gräsklipparfåren på rätt ställe. Om de var som mina, så hade majestätet sedan icke heller problem med fårskit under skorna.

Hursomhelst – titta på de här två åsikterna:

Blå färg är så vacker och ovanlig
så den väljer vi att avla på. JA! ALLTID!

Blå färg är en risk för nedsatt hörsel och syn, så den avlar vi inte på!
NEJ! ALDRIG!!

Båda meningarna stirrar bara på hundens fysiska egenskaper. Ena sidan upp, så har man exteriörälskarnas mönster. Andra sidan upp, så har man hundavelskritikernas. (Eller Jordbruksverkets.)
Ingen av dem handlar om hundens möjlighet att vara hund. Ingen handlar om hur hunden fungerar. Fast det var det och ingenting annat som alltsammans handlade om hela den långa gemensamma vägen för människan och hunden tills för bara hundra år sedan.
Knepigt, inte sant?

Bodil Carlsson

fredag 25 november 2011

Valpköpare?

På denna sida hittar du de uppfödare som tänker lite längre. De som bemödar sig om att utvärdera sin avel, de som vet att Rom inte byggdes på EN dag och som vet att avel är ett svårt och komplicerat arbete - men definitivt inte omöjligt!

torsdag 24 november 2011

Om dimmans och duggregnets skönhet

Som ni kanske vet så lyser snön och kylan fortfarande med sin frånvaro här uppe i norr. Gräsmattan är till synes friskt grön och borde troligen ha klippts ännu en gång innan vintern. Vi låtsas som om det är ok ändå… Prästkragarna har blommat tappert ända in till slutet av november, nu hänger de dock lite med huvudet. Jag kan inte klandra dem, de har gjort en stoisk insats denna höst.

För övrigt en höst som jag bara har gott att säga om. Som hallänning, men nu för tiden norrlänning, tror jag att man trivs med den höst som är som man är van vid. Tio år i Norrland får inte mig att bortse från många andra år med andra sorts höstar. Visserligen dimmiga, fulla med duggregn och på många sätt trista men ända fyllda med en sorts skönhet. Och i veckan fann jag denna dimmiga, småfuktiga skönhet som jag växte upp med. I Västerbotten – av alla landskap!


(Mobilkamerans färger är lite missvisande - men intressanta, så jag tar med den för det lila färgstickets skull.)

Vi har en runda vi går ganska ofta, jag och hundarna. På grusväg, via äldre skogsväg, ner på åkermark och sedan på snart igenvuxen skogsväg och efter det på vanlig skogsstig via elljusspåret, till hemmet.
Den snart igenvuxna skogsstigen är som att trilla in i en illustration av John Bauer. Mobilkameran ger ett oväntat ljus ovanifrån som lyser upp mossan. Intressant men oförklarligt. Icke desto mindre bygger det upp förväntningarna. Jag förväntar mig nästan varje gång vi går här att få se troll, ståtliga älgar och kanske en älva - vilken sekund som helst. Det har förstås inte hänt än, men kanske en dag…





Tills den dagen så får vi roa oss med annat. Imorgon blir det tydligen storm, så spår är väl inte att tänka på. Kanske jag tar med mina håriga vänner för att göra några uppletanden. De har en brun apa som de gillar väldigt mycket... Och jag gillar väldigt mycket när de har roligt och får tänka - precis som jag har tänkt mig.
Men nu njuter jag mest av en mild höst, grå och dimmig och väldigt bekant.

Johan Nilsson

TAXTANKAR

I väntan på kommande inlägg om merle – låt oss betänka taxen!

Tax är en kondrodysplastisk dvärg, no two ways about it. Kondro betyder brosk, dys betyder dålig eller felaktig och plastisk betyder form eller bildande. En kondrodysplastisk dvärg har illa anlagd broskvävnad. Det är en mutation: en defektdrabbad gen. Resultatet är en tillväxtrubbning i ben – från början broskmodeller som efter födseln ska växa till på längden och sedan förkalkas och bli det som hos oss är de långa benen i över- och underarmar respektive lår och underben och motsvarande, förstås, hos hund. Tillväxtstörningen finns i annan benvävnad och annat brosk också, t ex ryggradskotornas mellanskivor. Men den märks mest i de ben som är tänkta att växa sig riktigt långa. En kondrodysplastisk dvärg har normalstor bål, men mycket korta ben. Se där en tvättäkta, dominant defektgen!

Nu är det så, att den mutationen har funnits hos tyska hundar av stövartyp sedan medeltiden. Det var praktiskt med väldigt kortbenta stövare, för de kunde ta sig ner i gryten där kompisarna med normallånga ben antingen inte gick in eller lättare fastnade. Så då avlade man på dem och gav dem ett eget namn.
Är det ett lidande att vara tax?

Jag menar inte, att man ska bibehålla taxens benlängd av vördnad för det som är gammalt och fornt. Kulturhistoria gör inget hundliv bättre. Jag menar inte, att man ska strunta i att den kondrodysplastiska ryggen medför större risk för diskbråck. Jag menar att när man tittar på en mutation, så ska man döma den efter vad den tillåter bäraren att göra. Om kondrodysplastiska stövare – taxar - överlag har fungerat som jakthundar med korta ben men normallånga liv i ett antal århundraden och fortfarande glatt går i gryt och driver rådjur, så finns det väl all anledning att misstänka att just den defektgenen är förenlig med rimlig allmänhälsa.
Att exteriörfantasterna sedan kastar sig över taxen, drar ut kroppen till ett långt snöre och kortar benen ännu mer så att hunden liknar en skämtteckning; att man avlar fram ytterligare en dvärgväxt, som om det inte var tillräckligt med benlängdsförlusten utan man måste ha en helkroppsförlust också; att man sätter maxvikter för dvärgtax ledande till att engelska utställare påstås undanhålla mat och vatten i ett par dygn före de superviktiga titelchanserna... tja, så där håller det ju på, inte sant? Det är ju så den världen ser ut.
Det ändrar inte faktum: mutationen har hållit sig kvar under så lång tid, därför att den tillät hunden att fungera tillräckligt bra för att göra det önskade jobbet åt oss.


Bodil Carlsson